Skeiv i India

india pride
Pride i India

Loveleen Rihel Brenna har, litt som meg selv, en organisk kobling til India, og hun ba meg fortelle om min opplevelse av å være homofil – i India. Jeg har tilbrakt de siste 14 årene i India, først for å ta min utdannelse her, samt å dyrke min språkinteresse, senere med stadig endrede agendaer.


Forbehold

Jeg er selv mann og beskriver her India fra et høyst personlig ståsted, og er veldig klar over at følgende har hovedfokus på min personlige opplevelse som lhbt-mann. Jeg har betydelig mindre kunnskap om kvinners relasjoner. Jeg tror allikevel følgende kan være nyttig både for kvinner og menn, når målet er å få bare et lite innblikk i livet som skeiv i India.


Stort mangfold
India er jo et enormt mangfoldig sammensatt samfunn – uten at dette skal romantiseres. Som alle andre steder, er det også noen ganger tøft å være annerledes i India. Det være seg at du kommer til en av metropolene som bonde fra en annen stat, har mørkere hud enn gjennomsnittet eller er mann som kler seg ut som kvinne.

Jeg vil allikevel mene at mange, spesielt urbane, indere har både respekt for og interesse for andre menneskers mange ulikheter, og at den samme interessen også gjør seg gjeldende i møte med mennesker fra andre land. Ironisk nok gjør det deg nærmest «mer indisk» hvis du har en eller annen særegenhet. Mange vil kanskje attribuere denne særegenheten til at du kommer fra et annet land, type: «sånn er de sikkert der han kommer fra», men det kan jo være det samme så lenge du i all hovedsak aksepteres for den du er.

Jeg vil, kanskje litt dristig, våge å påstå at aksept for menneskelig mangfold er en slags positiv verdi i India. Derfra til å gi minoriteter av alle slag deres juridiske rettigheter, er det selvfølgelig lang vei. Men det vil jeg komme tilbake til.   

 
Det er lov å være homofil i India
Å være homofil i India er cirka like uforklarlig som hele resten av India. Temaet har, som landet, så mange komponenter at det vanskelig kan la seg oppsummere i en liten notis.

Jeg har, av en rekke ulike årsaker, blant annet språkinteresse, tilbrakt størstedelen av de siste 14 årene i millionbyen Delhi, sammen med godt over 20 millioner andre mennesker i alle størrelser og fasonger. Da «kommer man hinanden ved», som danskene sier.

Jeg vil gjerne starte med å avdramatisere litt: Å være homofil i India er ikke så annerledes enn å være hva som helst annet i India, altså sånn i hverdagen.

I kortversjonen, og til mange europeeres lettelse, har jeg det veldig bra som homofil her, og opplever ikke radikale forhindringer i å kunne være den jeg er. Dette er selvfølgelig min subjektive opplevelse, og skal ikke forveksles med den ultimate sannheten, hvis denne finnes.

Sett med aktivistens briller har man som homofil i India få eller ingen juridiske rettigheter. Det vil si, fra høsten 2018 er det ikke lenger et lovbrudd å være homofil. Indere flest kan for øvrig ikke klandres for den gamle britisk-innførte loven som inntil da forbød «sex som strider mot naturens gang». Den var britenes hjertebarn.

 

Jeg føler meg akseptert
Historisk sett har India anerkjent at de som i mange land kalles transpersoner finnes og ikke er «unaturlige», slik britene i sin tid formulerte det. Menn som kler seg ut som kvinner kalles i India «kinna» og har lite til felles med det som i for eksempel Norge kalles transpersoner, og enda mindre til felles med det man i konvensjonen kaller «homofile».

De har tradisjonelt, i gammel historie, hatt rollen som budbringere mellom kvinner og menn, og har i dag også en litt besynderlig blanding av roller: prostituerte, innehavere av magiske evner, bryllupsunderholdere, tiggere og generelt mennesker som ikke har høy status, men som unektelig eksisterer. Denne gruppen har oppnådd en rekke juridiske rettigheter i India.

For meg personlig har jo aksept for menn i dameklær med magiske evner en relativt liten relevans for min hverdag, så hva med meg? Er jeg akseptert? Til det vil jeg svare et litt forsiktig «ja». Ikke for å romantisere, for jeg har, som sagt, ingen juridiske rettigheter i kraft av egen seksualitet, men jeg opplever veldig sterkt å ikke føle meg forhindret på noen som helst måte. Det hjelper selvfølgelig at jeg er en notorisk singel-person, som ikke har som mål å gifte meg, adoptere barn eller innta rollen som aktivist.

 

Enkeltsaker med ringvirkninger
Hva rettigheter angår opplever India, også etter avkriminaliseringen av homofili i 2018, en rekke enkelttilfeller der rettssystemet, mer enn de politiske partiene, overstyrer ulike etater, setter foten ned og sier at trakassering eller ignorering av minoriteter er grunnlovsstridig og i strid med menneskerettighetene.

Landet har blant annet sett en rekke saker der innflytelsesrike dommere, blant annet i Høyesterett, har gitt klare instrukser til politi eller helsepersonell om hvor skapet skal stå. Dommerne kan selvfølgelig ikke alene innføre et nytt lovverk, men de har autoritet til å beordre institusjoner til å utrede og planlegge reformer, og de aktuelle etatene plikter da å rapportere tilbake.

Et eksempel er fra Chennai, der høyesterettsdommer Anand Venkatesh, i juni 2021, i forbindelse med at politiet var anmeldt for å ha trakassert et lesbisk par, beordret institusjoner på lokalt og nasjonalt plan om å gjøre omfattende endringer for å beskytte skeives liv.

Han dømte ikke bare politiet for å ha trakassert et lesbisk par, men beordret samtidig alle departementer til å rapportere tilbake til domstolen om hvordan de vil bidra til å utrydde det han beskrev som «all ulovlig diskriminering mot lhbt-personer». I domsavsigelsen mot politiet sa dommeren: «Uvitenhet kan ikke rettferdiggjøre normalisering av å diskriminere andre».

I en sak i februar 2021, beordret en dommer i byen Allahabad en arbeidsgiver til å ansette en mann som i 2019 var blitt sagt opp fra samme arbeidsplass for «å ha tatt del i usømmelig aktivitet». Mannen skal ha vist affeksjon for sin mannlige partner. Dommer Sunita Agarwal kjøpte ikke arbeidsgiverens argumentasjon og deklarerte at mannen som var blitt oppsagt skulle ansettes igjen med øyeblikkelig virking. Hun forklarte i retten: «Seksuell legning er enhver persons eget anliggende, og å behandle dette som noe kriminelt bryter med menneskenes rett til privatliv. Å vise ømhet mot sin lhbt-partner i offentligheten – så lenge det ikke forstyrrer ro og orden – kan ikke tråkkes ned av flertallets holdninger.»

Et annet bidrag i retning en større formell respekt for minoriteter i India, er at flere større selskaper, på eget initiativ, oppretter grupper som ivaretar og styrker inkludering. Når homofili ikke lenger er et lovbrudd åpner denne muligheten.

Enkelte selskaper gjør dette på eget initiativ, andre fordi de er en del av et større multinasjonalt selskap som krever det. I begge tilfeller opplever jeg – anekdotisk – gjennom bekjente i min egen krets, at dette settes pris på.

En bekjent av meg som jobber ved et call center for en større amerikansk bank her i India fortalte meg at bare det at banken har uttalte ordninger for å ivareta en rekke minoriteters interesser gjør at han føler at han tar del i noen som er gøy og inkluderende, selv om han ikke selv identifiserer med noen av gruppene arbeidsgiveren retter spesiell oppmerksomhet mot. Pedro Pina, som har en lederstilling i Google i London, beskriver også, i Loveleen Rihel Brennas siste bok, denne gleden over å være en del av noe inkluderende – uansett hvem du er.   


Sterke bånd mellom menn
I kortversjonen anerkjenner jeg at det familieorienterte India noen ganger gjør det vanskelig å være annerledes, men for meg personlig opplever jeg dette som lite plagsomt, kanskje litt fordi jeg bor i sentrum av en by med over 20 millioner innbyggere, omgitt av mange mennesker som er opptatt med sitt, og verken har tid eller interesse av å grave i mitt privatliv. Det skjer innimellom at folk i oppgangen min lurer på om jeg, når jeg nå har passert 45, ikke snart skal finne meg en dame, men det er ekstremt lite plagsomt, og jeg er på ingen måte alene om å ha passert 45 og være singel.

Hvis jeg hadde hatt et sterkt behov for å realisere meg selv gjennom å fortelle omgivelsene mine om min egen seksualitet – jeg har stor respekt for de som tar dette valget – hadde det kanskje vært tøffere. Jeg har dog ikke det behovet, og det gjør ting mye lettere.

Jeg bor i en oppgang med middelklassemennesker, og dette laget av det indiske samfunnet er relativt tradisjonsbundne, men som beboere av en gigantisk by, har flertallet heller ikke noen tro på at de kan få naboene til å endre seg radikalt. Et annet fenomen som hører både middelklasse og de som lever i fattigdom til er at menn tilbringer mye tid med andre menn. Menn jobber med menn, er venner med menn, beveger seg i byen med andre menn og tilbringer fritiden med andre menn.

Mange menn har også intime relasjoner med andre menn, muligens i fravær av/redsel for kvinner, og for meg som singel fungerer dette. Jeg har hatt fine møter med andre menn og jeg opplever det ikke som ydmykende at vi ikke i neste øyeblikk planlegger giftemål eller lignende. Jeg har en venninne – tidligere flyvertinne i Air India, nå pensjonist – som lever i et parforhold med en annen kvinne og har gjort det i lang tid. Hun forklarer at hun ikke opplever det samme blant kvinner som tiltrekkes av andre kvinner. Altså at de har uforpliktende møter.

Her går dog et skille mellom middelklassen og høyt utdannede i de øvre lagene av samfunnet. Der vil man oppleve å møte likesinnede som kanskje har et mål om å leve i et mer konvensjonelt parforhold som de ønsker å annonsere for omgivelsene. Det har dette laget av samfunnet også all mulighet for: Blir de kastet ut av familien, har de høy nok utdannelse til å klare seg på egen inntekt. Et privilegium flertallet ikke har.

 

Vern om deg selv og oppnå tillit
Er du europeisk lhbt-person, i en eller annen grad, og skal til India?

Det første jeg vil anbefale, og noe av det eneste jeg kan si med en viss grad av sikkerhet, er: Legg fra deg begrepene du har pugget (lesbisk, homofil, bifil, panseksuell, transseksuell osv.), og som liksom skal beskrive ulike farger av seksualitet. Ingen av dem har noen verdi i India (og det er selvfølgelig også et åpent spørsmål om de har noen verdi andre steder også).

Er du fersk i India og skal bygge din legitimitet på en arbeidsplass tjener du på å styre utenom verbalisering rundt egen seksualitet – også hvis du er heterofil. Du kan for eksempel være en enormt feminin mann eller en enormt maskulin kvinne, og du vil allikevel oppleve at ytterst få konfronterer deg med dette. At du heller ikke selv utdyper dette, gir deg troverdighet og respekt blant kollegaene dine.

Åpenhet som potensielt kan sette deg i fare, i hvert fall i noen segmenter av samfunnet, kan bidra til at du oppfattes som naiv, hvilket ikke ville være en heldig start på din karriere i India. I et samfunn med relativt lav tillit til myndighetene, anses det som en verdifull styrke å kunne passe godt på seg selv, også der dette innebærer å holde enkelte aspekter ved egen person skjult for massene.

I et samfunn der du ikke nødvendigvis kan forvente en hurtig utrykning fra politiets side hvis du har hatt innbrudd, blir mange pinlig berørte av de som gledelig forteller andre hvor de skjuler smykker og kontanter, for å si det billedlig. 

Mange indiske menn har enormt nære relasjoner, og det er en ting jeg er veldig glad for, og som jeg savner når jeg er i Norge. Noen ganger er relasjonene bare veldig nære, og noen ganger fysiske. De er litt av magien – og det er ingen grunn til å ødelegge den ved å prøve å komme til bunns i om den som akkurat har vist deg en eller annen form for kjærlighet er «gay», et ord de fleste indiske menn – om de i det hele tatt har hørt det – kanskje har hørt i en amerikansk film, og ikke føler noen kobling til.

Som en mann som liker menn vil jeg anbefale andre i samme situasjon å ta del i de mange fine relasjonene du kan få med andre menn – det er en del av det fine med å være her.

Jeg ville dog styre utenom å intellektualisere rundt temaet homofili med andre menn, spesielt de som ikke har ressurser til noe annet enn å stifte en konvensjonell familie for å oppnå en viss grad av trygghet. Jeg har selv dummet meg ut på denne fronten, type: «Åh, så gøy, er du også homofil?!, hvorpå partneren ser på deg som om du har tre hoder og sier «Hæ??».

Å ha seksuelle relasjoner med andre av samme kjønn er kjent, om ikke noe man snakker så mye om, men å være homofil er enten noe man aldri har hørt om, eller noe man har sett en film (komedie) om. Møter du en person som er høyt utdannet og bor alene, hvilket heller ikke er helt uvanlig i de største byene, vil du kanskje ha en annen opplevelse. En som minner mer om en relasjon du kanskje kunne hatt i Europa eller USA.

Det er unektelig viktig at indiske menn og kvinner som ønsker å leve livene sine med partnere av samme kjønn får lov til dette – også juridisk.

Inntil den dagen kommer, vet jeg at millioner av indiske menn og kvinner lever i kjærlighetsfulle relasjoner med andre mennesker av sitt eget kjønn, og at mange av dem får lov til det uten større hindringer – så lenge hele saken forblir privat.

Uten å generalisere for mye rundt inderes natur, vil jeg våge å påstå at når man lever tett på andre, blir man også rivende god til å unngå konflikt. Hun jeg leier leiligheten min av, har oppdaget at jeg mer eller mindre bor sammen med en annen mann, og sier gjerne: «Han som pleier å være hos deg, han er hyggelig.» Det er hennes måte å si at det er greit.

Og det holder lenge for meg.

 

Fem tips til lhbt-personer som skal tilbringe tid i India:

  1. Du må gjerne flørte og være utadvendt, men ikke verbaliser rundt din egen seksualitet i hverdagen eller på jobb. Det er lite trolig at noen vil plage deg hvis du gjør det, men det kan oppfattes som naivt å dele denne type ting med mange, et lite tillitsvekkende stempel dersom du skal lede eller være en del av en virksomhet.

 

  1. Glem alle lhbt-begreper du kan, på norsk og engelsk, som forsøker å forklare seksualitet. Ingen av dem har noen særlig relevans i indisk sammenheng. (Unntaket er blant de aller øverste lagene i samfunnet der mange har utdannelse fra England eller USA – og der de har økonomi til å leve egne liv uten familiens velsignelse). Hindi har noen begreper som tar sikte på å forklare seksualitet, herunder «gando» (løst oversatt:’rumpis’), men ingen av dem bidrar i noen særlig grad til å fremme forståelsen av hvem du er.

 

  1. Ikke forveksle «kinnar» med «transperson». Er du selv transperson eller har lyst til å møte transpersoner, husk at såkalte kinnar har lite eller ingen ting til felles med de som plasserer seg under denne fanen i Europa – bortsett fra at de er menn som foretrekker kvinneklær. Du vil også møte kvinner med maskulint kjønnsuttrykk, men disse opererer ikke i noen fast definerte miljøer, slik kinnar gjør. De som definerer seg selv som kinnar er gjerne gateprostituerte, magikere, bryllupsunderholdere eller tiggere – eller en kombinasjon.

 

  1. Kle deg i plagg som dekker kroppen. India, og spesielt storbyene, er ikke et snerpete samfunn, og man vil ofte se indiske overklassekvinner og menn i korte og tettsittende plagg, men dette betyr ikke nødvendigvis at disse er spesielt godt ansett av det store flertallet. Jeg snakker ikke her om å kle seg for å unngå seksuelle tilnærmelser, men rett og slett for å slippe å føle seg som en sjiraff og for å kunne bevege seg tett på andre mennesker i offentligheten uten at verken deg selv eller andre føler ubehag. Kortverson: Mann=bukse, skjorte og sko. Kvinne=Bukse/skjørt, langermet skjorte og sko. PS: Kvinner i sari viser jo ofte både mage og armer, slik sarien skal brukes, det er selvfølgelig i orden. Når jeg sier «dekk så mye som mulig av kroppen», er det med tanke på at mennesker som utseendemessig allerede skiller seg veldig fra massene vil oppleve en større frihet og et mer avslappende møte med omgivelsene om de ikke også i klesveien forsterker «sjiraff-følelsen». En tynn indisk tenåring med flip-flops og shorts vekker ikke oppmerksomhet, men er du kritthvit, to meter høy og veier 90 kilo, vil shorts, tank-top og flip-flops trolig også avsløre veldig mye hud. Det er fullt lovlig, men vil kunne tiltrekke seg negativ oppmerksomhet, uavhengig av om du her kvinne eller mann. De fleste kjenner sikkert klisjeen om den digre, høylytte amerikaneren i bermudashorts og med solhatt og kamera. Han har selvfølgelig all rett til å gå i shorts, men det bidrar til å forsterke et inntrykk av å fylle mye, noe som heller ikke lønner seg for klisje-amerikaneren selv. Gå diskret kledd, lær deg så mye hindi som mulig og forklar ditt ærende med dempet stemme –det gjør andre mer imøtekommende, og du får et mye mer behagelig liv i India.  

 

  1. Vis forståelse for motivasjonen for fysiske møter (men ikke snakk om den!). Som mann vil du ofte møte andre menn, især fra middelklasse og ned til de som lever i ekstrem fattigdom, som du blir betatt av, eller som blir betatt av deg. For menn som har lav utdannelse, jobber med bare menn, ikke er gift og bor på en ettroms med 12 familiemedlemmer er du kanskje deres eneste mulighet for et intimt møte – mann eller kvinne. Det kan skape fine og romantiske relasjoner, men ha i bakhodet at ikke denne personen nødvendigvis har samme forutsetninger som deg for å leve i et parforhold med en mann, og oftest heller ikke ser dette som et gangbart alternativ. Ikke forsøk å belære partneren om homofile ekteskap på den andre siden av kloden – det virker ødeleggende på blomstrende og fin kjærlighet!

 

Sitat:

«Historien skylder medlemmene av lhbt-samfunnet en unnskyldning for forsinkelsen i å sikre deres rettigheter»

(– Høyesterettsdommer Indu Malhotra den 6. september 2018, da India opphevde det gamle britiske forbudet mot homofili.)

 

Bildetekst:
Bånd mellom to mennesker av samme kjønn kan være enormt sterke og synlige i India, uten at ordet homofil trenger å være relevant. Foto: Privat

 

Skribentens navn er et pseudonym, grunnet at temaet for teksten er sensitivt i det indiske samfunnet. Seema kjenner skribentens identitet og kan verifisere de faktiske omstendighetene ved hans liv i India.